Stamming og løpsk tale kalles med en fellesbetegnelse for taleflytvansker. Begge typer vansker kan gjøre kommunikasjon med andre problematisk. Selv om stamming og løpsk tale har ulike uttrykksformer, kan det til tider by på problemer å skille dem fra hverandre.
Løpsk tale
Løpsk tale er først og fremst en kommunikasjons- og taleflytvanske, ofte i form av en tempovanske. Den kan ha mange symptomer, og det er ulike meninger om hva som skal inngå som typiske kjennetegn.
En person med løpsk tale snakker ikke bare raskt, men talen er oftest både utydelig og ustrukturert i tillegg. En viktig forskjell mellom en løpsktalende person og en som ”bare” snakker fort, er at den med løpsk tale ”sluker” eller bytter om på stavelser og ord. I tillegg har de ofte vanskeligheter med å holde ”den røde tråden” i en samtale.
Løpsk tale er en kommunikasjons- og taleflytvanske som kan ha mange ulike kjennetegn.
Vanlige kjennetegn kan være:
- Rask og støtvis tale, tempoet øker oftest utover i ytringen.
- Problemer med å holde ”den røde tråden”
- Gjentagelser av stavelser og ord
- Utelatelser av lyder og stavelser
- Utydelig uttale
- Manglende eller uvanlig bruk av pauser
- Mange digresjoner og assosiasjoner
- Manglende fokus på samtalepartner
- Vanskeligheter med å være konsentrert over tid
Mange med løpsk tale går gjennom et helt utdanningsløp uten at vansken blir oppdaget, verken av helsevesen eller skole. Noen får aldri stilt en riktig diagnose. Fordi vansken er ukjent, vil personer med løpsk tale heller ikke selv være klar over årsaken til utfordringene de har. Det kan gjøre situasjonen enda vanskeligere å håndtere.
Flere som har løpsk tale er ikke klar hvordan det høres ut når de snakker, noe som kan være årsak til at de sjelden oppsøker behandling på eget initiativ.
Logopeden er den fagpersonen som vanligvis har den beste kompetansen til å hjelpe mennesker med løpsk tale. Det er avgjørende at både den som har løpsk tale og personene i nærmiljøet er klar over at det kan ta tid å endre et talemønster. Tålmodighet er derfor viktig i oppfølgingen.
Stamming
Stamming er en talevanske der taleflyten (eller talerytmen) forstyrres eller blir påfallende.
Stamming har eksistert til alle tider og i alle kulturer. Stamming er uavhengig av kjønn, alder og intelligens. Flere historiske og nålevende personer har hatt og har stamming.
4 – 5 % av førskolebarn kan ha stamming. I skolealder har ca 1 % vansken, mens i den voksne befolkning er anslaget 0,7 %. Stamming forekommer oftest hos gutter og menn ( 4: 1). Senere års studier viser at det er omtrent like mange jenter som gutter som begynner å stamme. Dette kan tyde på at jenter oftere får tilbake normal taleflyt.
Stamming oppstår vanligvis hos barn fra 2 – 5 år, men den kan også oppstå på senere tidspunkt. Sannsynligvis er det flere faktorer som virker sammen når det gjelder årsaksfaktorer – her strides forskerne. Man mener at arv spiller en rolle hos ca 60 % av de som stammer. Perioden mellom 2 og 5 år er preget av hurtig utvikling på mange områder, og det finns mange naturlige stressfaktorer i og utenfor barnet. (Naturlige faktorer som for eksempel hurtig språklig utvikling og en stresset hverdag.) De naturlige faktorene kan trigge stamming hos et barn som er disponert for stamming. Det er lite som tyder på at væremåten til foreldre eller andre nærpersoner påfører barnet stamming.
Selv om det fortsatt er ulike syn på hvorfor stamming oppstår, er det stor grad av enighet om hvordan stammingen kan utvikle seg.
Behandling av stamming
Logopedisk behandling av taleflytvansker vil ta utgangspunkt i vanskens karakter, utvikling og vedkommendes alder.
Logopeden legger forholdene til rette for at personen som stammer får økt sin språklige, talemotoriske og kommunikative kompetanse. Et tett samarbeid mellom logopeden og personens nærmiljø er nødvendig for et varig resultat av behandling. Logopeden arbeider indirekte i form av veiledning til miljøet rundt barnet og ved direkte hjelp, individuelt og/eller i gruppe.
All forskning og erfaring tilsier at tidlig innsats er viktig. Mange kan få normal taleflytutvikling eller får redusert stammingen slik at den har minst mulig innflytelse på videre utvikling. Man kan få hjelp når som helst i stammeutviklingen. Både ungdom og voksne kan hjelpes til å få et bedre forhold til sin egen tale og til seg selv. Ofte lykkes en også med å redusere selve kjernestammingen.
